Så er det dette isfjellet vi kun ser toppen av, her vi alle vandrer rundt i altfor store sko. Snubler, faller, reiser oss og prøver igjen. Jeg hadde flere hyggelige samtaler i går. Jeg har en tendens i å bli sittende i de litt dypere temaene. Det kom opp flere ganger - at ulike personer ser på meg og tenker med respekt - hvordan kan hun. Ja, hvordan kan jeg. Du kan også. Jeg har vært løvemamma i 16 år. Våket over minstemann. Været endringer i hud, pust og kroppsspråk. Jeg så min beste venn og elsker vrenge seg inn i sitt siste pust. Så er det alle disse valgene - og det er det jeg tror andre ser. Valget jeg har tatt om å fortsette livet. Ikke for å fylle plassen som er borte. Den vil alltid være altfor tom. Men for å leve mitt liv på en måte som gir meg et godt liv. Jeg er uendelig takknemlig for at jeg fikk være en del av hans liv. For at barna mine hadde en fantastisk raus, glad, energisk, leken, oppfinnsom, kjærlig, nær og spontan pappa. En som var der med grenser og ubetinget kjærlighet. Som har vært med på å gjøre de selvstendige så de har tålt det som skjedde. De har vokst opp og sett foreldre som elsker hverandre. Som etter 20 år fortsatt var kjærester. Jeg har erfart dyp og ekte kjærlighet. Jeg har lært av alt. Både det fine og det vanskelige. Jeg har bygget meg sterk i en tosomhet jeg hadde valgt igjen og igjen og igjen. Men det valget er ikke der. Likevel vil jeg fortsatt le, være, elske, leve, oppleve, vokse, bevege meg og lage meg et liv der jeg fyller meg selv på en måte som føles godt. Og det er det dere ser. Det er den viktigste gaven jeg gir meg selv - selv om jeg tidvis har klump i magen og føler meg både rotløs og alene. Vi er skapt for å strekke oss etter lyset når mørket faller på. Vi er skapt for å overleve, men også leve. Men for å få til det siste - så må du velge det med hjertet. Hver eneste dag. Jeg finnes ikke god til å håndtere alt jeg har opplevd, men jeg leter etter alt det har gitt meg. Istedenfor det jeg mistet. Jeg leter etter lyset, så jeg finner veien. And so can you❤️