Impulser

Jeg ELSKER å reise. Eller nei, selve reisen synes jeg er krevende - men opplevelsene som treffer sanseapparatet gir meg en wow! Som å fylle på ny næring i hele det sjelelige meg. Jeg kunne ikke reise på 16 år. Kunne ikke dra for langt unna Rikshospitalet. Vi hadde en campingvogn vi slepte med oss rundt omkring i Norge. Først til Trysil, siden litt lenger. Et par turer rundt i Danmark og Sverige også. Det skal ikke så mye til. Det behøver ikke koste masse, vare lenge - men for meg må det være en form for en regelmessighet. Det er en måte å vekke meg på. Det er berikende å møte mennesker. Aller helst de nære møtene som byr på meningsfulle samtaler. De som ikke er overfladiske, men som vi kan putte inn i hjertet og kjenne på takknemlighet for. Å få innblikk i et annet menneskes liv. At noen deler noe som betyr noe for dem. Noe viktig. Da blir det også viktig for meg. Og åpner for større forståelse i denne verden jeg lever. Jeg kan godt leve med lite og smått, bare jeg ikke mister muligheten for å bevege meg rundt på Moder Jord. Huset mitt er et skall. Det er trygt - men det er ikke her jeg fyller meg opp. Det er her jeg fyller opp batteriet mitt for å leve fullt og helt. Det betyr at huset mitt må gi meg hvile og ikke bare oppgaver. Jeg synes det har vært vanskelig å gi meg selv næring i veldig lang tid. Batteriet har vært flatt. Det er nesten helt tomt. Jeg fordøyer 16 år som pårørende. På en måte jeg ikke har gjort før. Gir slipp sånn at sjela får plass - plass på nytt. Jeg har måttet ta nye valg. Med mer behov for å både leve og hvile. Jeg er på vei, og det jeg gleder meg til nå, er å kjenne lukta inni et kloster, føle stillheten, roen og det åndelige omfavne nærværet mitt. Tenne et lys og vandre milevis barbeint i sand og saltvann. Så skal jeg hjem for å male og skape - jeg lengter etter det overskuddet jeg håper kommer av å få nye impulser - for i skaperprosessen får jeg energi og overskudd. 16 år som pårørende til alvorlig sykt barn har satt spor, ikke barnet - han har lært meg å være sanselig levende - men møtet med systemet Takknemlig for at den reisen er over, og nå er avstanden så stor at jeg kan fordøye alt. Det er nødvendig og veldig fint❤️