Barndomsminner

Å tråkke ut i Trysilelva og kjenne hvordan vannet tar tak, fordi det alltid er kaldere her enn veldig mange andre steder - det vekker 1000 barndomsminner og egentlig minner i hopetall på en broket livslinje. Akkurat slik det skal være. Fordi vi lever. I og med alt som er, akkurat nå. En av mine aller første følgere - en som har vært til samtaler og like fullt heiet på kunsten. Som kom inn fra intet i 2015 - så mye delt. Så mange samtaler. Så mye vi bruker tid på i hodene våres som er totalt bortkastet energi, så gjør vi det likevel. Tro ikke at dialogen bare er for deg. Den beveger også meg. Hver og en påvirker vi hverandre. Akkurat slik det er ment. Siste melding kom i vår. 11 dager senere leste jeg navnet i dødsannonsene. Just like that. Gone by the wind. Samtidig snurrer jeg rundt i Trysilelva. Kjenner hvordan vannet tåler og likevel holder. Alt jeg bærer. Stort og smått. Så uendelig heldig fordi jeg kan. Hvile i vannet. I livet. Kreft har en tendens til å kaste seg rundt som igler når det går mot slutten. Den er ikke nådig der den tygger, nesten så du kan høre det - jeg husker jeg tenkte de siste dagene av livet hans. Nå blir han spist av kreft. Ja, jeg så for meg blodigler som angrep celle for celle i et tempo som går fortere enn de som tråkker rundt i Tour de France - sjakk matt. Så er det over. Jeg vil ikke at du går rundt og tenker på at du skal dø. Jeg vil bare at du kjenner hvordan vannet smyger rundt deg, holder, omfavner og tar imot. Jeg vil at du smaker på teen i det den treffer ganen. At du ser på den du snakker med. At du har lagt telefonen vekk. Helst helt vekk. At du er her og nå med hele deg. Tillater deg å slippe pusten helt hjem og puste ut det du ikke trenger mer. Jeg vil at du våger å leve i sannhet. I kjærlighet uten begrensninger. Jeg vil, at du kjenner kjærligheten til deg selv og også livet som er ditt, fordi du er verdt det - før det er for sent ❤️